Foreslår å øke pensjonsalderen
Vi kan forebygge fattigdom blant pensjonister ved å heve pensjonsalderen i takt med økningen i forventet levealder, skriver PensjonsLAB-forsker Axel West Pedersen i et nytt notat.
Nordmenn lever stadig lengre. Siden 1960-tallet har vår forventede levealder økt med omtrent halvannet år hvert tiår. Det er godt nytt for oss, men en utfordring for pensjonssystemet. For å unngå at pensjonsutgiftene til en aldrende befolkning skal overbelaste velferdsstatens budsjetter, finnes det i hovedsak tre løsninger:
- Å øke skattetrykket på dem som arbeider.
- Å heve pensjonsalderen.
- Å redusere ytelsene som hver pensjonist mottar årlig.
Norge har, i likhet med Sverige, så langt valgt en variant av den siste løsningen, hvor den årlige ytelsen du får som pensjonist blir litt mindre etter hvert som den forventede levealderen øker. Du kan fortsatt pensjonere deg allerede når du er 62 år, men det kommer til å svi i lommeboken utover i pensjonisttilværelsen.
I et nytt notat foreslår forsker Axel West Pedersen ved Institutt for samfunnsforskning en alternativ løsning, hvor pensjonsalderen heves etter hvert som levealderen i befolkningen øker.
– Denne løsningen innebærer at andelen av livet som vi tilbringer som pensjonister holdes stabil, samtidig som vi kan unngå at fattigdommen blant pensjonistene øker etter hvert som pensjonsutbetalingene stadig nedjusteres, sier West Pedersen.
Økende pensjonsalder
En rekke land har vedtatt en betydelig opptrapping av pensjonsalderen i løpet av de kommende årene, inkludert Danmark, Finland, Italia, Storbritannia, Tyskland og USA. Også Sverige er nå i ferd med å vedta en pensjonsreform hvor aldersgrensene i pensjonssystemet gradvis flyttes oppover i takt med økningen i den forventede levealderen.
West Pedersens forslag er nært beslektet med den svenske reformen. Han foreslår innføringen av et nytt begrep – «normert pensjonsalder» - som skal avspeile hvor lenge hvert fødselskull må jobbe når forventet levealder øker. Normert pensjonsalder starter ved 67 år og økes med to tredeler av et år når forventet levealder øker med ett år. Sammenligningspunktet skal være årskullet født i 1943, som var det siste kullet som kunne gå av ved fylte 67 år uten å bli berørt av levealdersjusteringen.
Med dagens prognoser for forventet levealder vil for eksempel normert pensjonsalder øke til 69 år for personer som er født i 1960. For kullet som er født i 1972 vil antakelig den normerte pensjonsalderen øke med ytterligere ett år, til 70 år.
Aldersgrensene for trygd må følge pensjonen
Forslaget innebærer at alle aldersgrenser i pensjonssystemet og i trygdene skal økes i takt med den normerte pensjonsalderen. Det gjelder blant annet den nedre aldersgrensen for uttak av pensjon, som i dag er på 62 år. West Pedersen foreslår at det hele tiden skal være mulig å gå av 5 år før normert pensjonsalder. Det vil for eksempel bety at de som er født i 1960 tidligst kan starte uttaket av pensjon ved 63 år, mens grensen må forventes å øke videre til 64 år for de som er født i 1972.
– Det er viktig at alle relevante aldersgrenser for pensjon og trygd flyttes i takt med den normerte pensjonsalderen, ikke minst grensene for når retten til å motta andre trygdeytelser opphører, understreker West Pedersen.
Han forteller at det ikke finnes noe trygdesystem for dem som blir syke eller arbeidsledige etter at de er fylt 67 år, selv om stadig flere må belage seg på å jobbe så lenge for å kunne få en tilfredsstillende pensjon.
– Personer som blir syke eller arbeidsledige etter fylte 67 år må dermed tære på sin opptjente pensjon. Det virker ikke rimelig når målet er at vi skal stå lenge i jobb, sier West Pedersen.
Mål å unngå fattigdom
Et viktig mål med West Pedersens foreslåtte reform er å unngå en økende relativ inntektsfattigdom blant grupper av alderspensjonistene. Forslaget hans er også innrettet slik at levealdersjusteringen ikke rammer dem som ikke kan tilpasse seg ved å arbeide lengre, som for eksempel uføre.
– Ved å øke alderen for uttak av garantipensjon i stedet for å senke ytelsesnivået, kan vi sikre at minsteytelsen i pensjonssystemet følger den alminnelige lønnsutviklingen i samfunnet, sier han.
På samfunnsnivå vil det også være et gode, ikke minst for kommunene, om en reform som dette kan gjøre at eldre alderspensjonister i større grad kan betale selv for offentlige omsorgstjenester. Likevel antar West Pedersen at den totale effekten på statsfinansene av en slik reform kan bli en viss økning i utgiftene, sammenlignet med å fortsette dagens system med levealdersjustering av utbetalingene.
– De positive sosiale virkningene, ikke minst når det gjelder fattigdomsforebygging, vil imidlertid være så store at de kan forsvare en viss svekkelse av pensjonsreformens innstrammingseffekt, mener Axel West Pedersen.