Polariserende pensjonssystem?

I det reformerte norske pensjonssystemet sparer vi opp vår egen pensjon, og slakter én sparegris fra folketrygden, én fra tjenestepensjonene og én fra AFP når vi går av. Men er det de samme som får lubne sparegriser i alle de tre systemene?

I det gamle pensjonssystemet var AFP – avtalefestet pensjon – en tidligpensjonsordning som opphørte den dagen man fylte 67 år, og tjenestepensjonene ble stort sett samordnet med pensjonen fra folketrygden. En tommelfingerregel var at folketrygdpensjon og tjenestepensjon i de beste ordningene til sammen ga om lag 66 prosent av tidligere inntekt.

I dag er det få tjenestepensjoner som er utformet slik at de skal samordnes med noe som helst, og AFP er blitt en livsvarig ordning for dem som kvalifiserer. Hvor mye den enkelte får i pensjon avhenger helt av hvor mye som er spart på hans eller hennes vegne i de tre ulike systemene.  Kort sagt har pensjonsreformen gitt oss tre separate systemer som opererer ganske uavhengig av hverandre og fordeler etter hver sine prinsipper.

Hva vil alt dette bety for inntektsfordelingen blant pensjonister i framtida? Er det slik at alle de tre systemene belønner det samme, slik at noen får full pott i alle de tre delsystemene mens andre taper i alle tre? Har vi rett og slett laget et polariserende pensjonssystem? La oss se kort på hovedmekanismene i de tre delsystemene.

Folketrygden: høyt gulv, lavt tak, belønning for utholdenhet

Hvor mye man får fra folketrygden bestemmes av hvor mange år man har jobbet, hvilken inntekt man har hatt, og når man begynner uttaket. Man får opptjening for hvert år man har hatt lønnsinntekt, men inntekter over 7,1 G (755 433 kroner i 2021) gir ikke pensjonsopptjening. De som har de høyeste årlige inntektene får altså ikke noe ekstra i folketrygden. Samtidig har folketrygden noen elementer som sikrer de med lav lønn og korte karrierer. Man får pensjonsopptjening når man har små barn, enten man er i jobb eller ikke, og folk med liten opptjent pensjon gjennom livet vil likevel motta garantipensjon fra de er 67 år.

En side ved folketrygden som er viktig når vi diskuterer omfordeling, er at man får høyere årlig pensjon, jo senere man starter uttaket. Det er ikke tilfeldig hvem som klarer å stå lenge i jobb, og dermed starter uttak sent. Det er klart lettere for arbeidstakere som jobber på kontor, og som har fleksibel arbeidstid, å stå lenge, enn det er for folk med fysisk krevende jobber og begrenset mulighet for tilrettelegging. Litt karikert kan vi si at folketrygden belønner arbeidstakere med lette jobber og lønn litt over gjennomsnittet, samtidig som den gir en grunnsikring til alle.

Tjenestepensjonene: lavt gulv, høyt tak, svimlende variasjon

Det har blitt lovfestet at alle arbeidstakere skal ha en tjenestepensjon. De klart vanligste tjenestepensjonene er rene spareordninger, og minimum er at det skal spares to prosent av lønnsinntekten i spennet 1-12 G (106 399-1.276 788 kroner). Dette er gulvet i tjenestepensjonsloven, og det er ganske lavt. Til gjengjeld er taket høyt: maksimum er 7 prosent av all lønn opp til 12 G, og 18,1 prosent av lønn i spennet 7,1G–12 G. De mest sjenerøse tjenestepensjonene kompenserer fullt ut for taket i folketrygden, og kan gi svært høye utbetalinger på sikt.

I lovverket om tjenestepensjon er det et krav at alle i samme bedrift skal ha samme ordning. Det er ikke lovlig å lage en pensjonsordning for direktøren og en annen for rengjøringsmedarbeideren, hvis de to er ansatt i samme virksomhet. Men dette hindrer ikke at det kan være store forskjeller i kvaliteten på pensjonsordningene mellom bedrifter.

Forskjellene i kvaliteten på tjenestepensjonene går særlig mellom bransjer. I oljenæringen og kraftindustrien er de få som har minimumsordninger, det samme gjelder i finans- og forskningssektorene. I motsatt ende av skalaen, der 80-90 prosent har minimumsordninger, finner vi vikar- og bemanningsbransjen, hotell- og restaurant, og frisør / velværeindustrien.

Etter at også de offentlige tjenestepensjonsordninger har blitt reformert har alle offentlig ansatte en sparerate på 5,7 prosent fra første krone pluss 18,1 prosent for inntekter i intervallet 7,1-12 G, altså fortsatt en god ordning sammenlignet med mange i privat sektor.

De aller fleste tjenestepensjonene i privat sektor er nå rene spareordninger, der ytelsene bare betales ut over et visst antall år og der det ikke skjer noen omfordeling til fordel for grupper og individer som lever lenge. I offentlig sektor er derimot ytelsene livsvarige, noe som spesielt er til fordel for kvinner som i gjennomsnitt forventer å leve lenger enn menn.

AFP: folketrygdens uforutsigbare lillesøster

AFP, avtalefestet pensjon, har i grove trekk samme fordelingsprofil som folketrygden, men uten minstenivå og opptjening for omsorgsarbeid. Spareraten er likevel mye lavere (om lag 4 prosent, mot 18,1 i folketrygden), noe som gjør AFP til en lillesøster. Bare private bedrifter som har tariffavtale har AFP, så denne ordningen kan forstås som en «belønning» til arbeidstakere som jobber i det organiserte arbeidslivet.

Det spesielle med AFP er at det (inntil videre) gjelder et ufravikelig krav for å få glede av den: man må jobbe i en bedrift som har AFP den dagen man fyller 62 år, og man må ha jobbet i en slik bedrift i minst sju av de siste ni årene. Hvis bedriften går konkurs slik at man minster ordningen som 61-åring, eller hvis man blir sagt opp eller ufør, går alle rettigheter til AFP tapt. AFP belønner, kort sagt, de som jobber i bedrifter med tariffavtale og ikke rammes av omstendigheter som gjør at ordningen mistes før de blir 62.

Polarisering?

De tre delsystemene belønner alt i alt ulike ting. Det er ikke slik at de som får den største sparegrisen i ett system nødvendigvis får to velfødde griser til. Det er lett å lage en vinnerprofil: en arbeidstaker som tjener om lag 7,1 G, står i jobb til hen er rundt 67 år, har tjenestepensjon med en god sparerate og AFP, får tre relativt velfylte sparegriser. Dette er ikke en eksklusiv klubb, men inkluderer mange ansatte i offentlig sektor.

Det er også lett å lage taperprofiler: i noen yrker er det vanskelig å få fast, stabil jobb, og vanlig å pensjonere seg tidlig fordi jobben eller det fysiske arbeidsmiljøet sliter på kroppen. Slike yrker finner man ofte i bransjer der det er uvanlig å ha tariffavtale, og tjenestepensjonene er minimale. Servitører, hudpleiere og ansatte i bemanningsbransjen er eksempler på arbeidstakere som ofte er i slike situasjoner. Disse får lite fra folketrygden, lite fra tjenestepensjonen og ingen AFP.

Mellom disse ytterpunktene finner vi en rekke ulike kombinasjoner. Noen oppnår høye kompensasjonsgrader i folketrygden, men har lav tjenestepensjon og ingen AFP. Andre får begrenset uttelling i folketrygden, men kompenseres av en god tjenestepensjon. Det er flere veier til en helt grei pensjon, også for dem som ikke får jackpot i alle tre systemer.

Les mer: Grødem, A.S. (2021), Vinneren tar alt? Fordelingsvirkninger av det nye norske pensjonssystemet. Søkelys på arbeidslivet 38(2), 99–114