Alderspensjon – en slags borgerlønn?

Alderspensjon – en slags borgerlønn?

Debatten om borgerlønn er tilbake på den politiske agendaen. Hva kan erfaringene med tidligpensjon lære oss om hvordan et system med borgerlønn vil fungere?

Av: Anne Skevik Grødem
08. oktober 2020

Er det meningsfullt å tenke på pensjonssystemet i Norge som en form for borgerlønn til personer over 62 år? Borgerlønnsdebatten er iallfall tilbake på agendaen i Norge, blant annet hadde OsloMet nylig en kronikk og et arrangement om temaet.

Bakgrunnen er blant annet de endringene vi har sett i arbeidslivet i perioden med koronatiltak da mange, særlig i kultur- og servicebransjene, mistet inntekten nærmest over natta. Mange av dem hadde nytte av en tidsbegrenset «koronapakke», men dette var ikke en varig løsning – i motsetning til hva en borgerlønnsordning kunne vært for personer som ønsker å satse på områder med usikker inntjening.

Gråsoner i arbeidslivet

Koronasituasjonen aktualiserte en problemstilling som sentrale forskere har vært opptatt av lenge, nemlig hvordan vi skal organisere forholdet mellom arbeid og velferd i en tid da selve arbeidsbegrepet utvannes. Mange kan ikke lenger regne med å bli ansatt i faste jobber, tvert imot øker andelen midlertidig ansatte og tilkallingsvikarer, og mange av disse får arbeidslivene sine styrt av en app.

Jo større gråsonen mellom «i jobb» og «ikke i jobb» blir, jo vanskeligere er det å utvikle treffsikre velferdsordninger som faktisk gir folk trygghet. I tillegg kommer bekymringene for at velferdsstaten er i ferd med å bli håpløst byråkratisk og dermed dyr. Borgerlønn ville gitt en grunntrygghet til alle, med relativt lite byråkrati.

Forskjellig, men litt lik

Det finnes naturligvis også en rekke motforestillinger mot å innføre borgerlønn, og det er ikke plass til å ta hele diskusjonen her. Men, er det riktig å si at vi har innført borgerlønn for personer over 62 år? Slik folketrygden er utformet nå har arbeidstakere over 62 mulighet til å gå av når de vil og leve resten av livet på en offentlig ytelse. Det er, i grove trekk, det «å ha borgerlønn» betyr.

Samtidig er alderspensjonen for 62-åringer ikke en borgerlønn i den forstand at den er universell – retten må tjenes opp gjennom tidligere arbeidsinnsats. Utformingen av den er også ganske spesiell: prinsippet er at den enkelte har en «borgerlønnsformue» (pensjonsformue) som kan smøres ut over en kort eller lang periode. Jo kortere periode man velger, jo mer får man per år. En slik innretting for personer i 20- og 30-årene er vanskelig å tenke seg.

Så, hvis vi legger vekten på betingelser for tilgang og konkret utforming, er alderspensjon for 62-åringer ikke en borgerlønn. Likevel kan det jo hende at den fungerer som en borgerlønn for mange av dem som faktisk har rett til den. Dermed kan også noen av erfaringene med hvordan pensjonssystemet brukes av 62–67-åringer være relevante for borgerlønnsdebatten.

Økt sysselsetting blant seniorer

En første observasjon er at det å gi muligheten til å gå av ved 62 år til langt flere enn før, ikke har ført til redusert sysselsetting i denne aldersgruppa. Faktisk er det tvert imot, det er flere som blir stående lenger i jobb nå enn før pensjonsreformen. Analyser viser imidlertid at økningen er særlig stor blant menn som tidligere hadde rett til tidligpensjonsordningen AFP.

Den gamle AFP-ordningen var en «bruk eller mist»-ordning som ble avkortet mot lønnsinntekt, slik at de som tok ut AFP og fortsatte i jobb fikk en svært høy reell marginalskatt. Den nye AFP-ordningen kan tas ut, sammen med pensjon fra folketrygden, uten avkortning mot lønn.

En vanlig tilpasning til dette nye systemet, særlig blant menn, er å ta ut full pensjon og fortsette i full jobb ved siden av. Arbeidstilbudet økte da man erstattet en velferdsordning med sterk inntektsprøving med en ordning som fritt kan kombineres med lønnsinntekt. Dette er en erfaring å ta med inn i diskusjonen om hva borgerlønn - i en eller annen utforming – kan gjøre med norsk arbeidsliv.

Fleksible tilpasninger

En annen erfaring er at når eldre arbeidstakere snakker om de mulighetene det nye pensjonssystemet gir, formidler de at de griper fleksibiliteten med begge hender. Det er ikke «før» og «etter» pensjonering, de lever livene sine i en helhet der fritid, reiser, kulturopplevelser og familie er en naturlig del av livet som yrkesaktiv, samtidig som de ser for seg at frivillig arbeid, deltidsarbeid eller litt freelance-virksomhet kan være en del av pensjonisttilværelsen.

Eldre arbeidstakere opererer ikke med glassklare skiller mellom livet i og utenfor arbeid. Mange av dem tenker på muligheten til å jobbe mer fleksibelt og på sine egne premisser som et gode. Det samme vil sannsynligvis yngre arbeidstakere gjøre – muligheten til en grunninntekt vil ikke oppmuntre dem til å trekke seg ut av jobb, men til å jobbe på andre måter der de kombinerer jobb og borgerlønn, og gjerne også vil bruke tid på deltakelse i frivillige organisasjoner, kulturarbeid og andre mer overskuddspregede former for innsats.

Arbeidsgiveres ansvar

Samtidig gir erfaringene til seniorene noen hint om hvordan en garantert minsteinntekt kan endre måten arbeidslivet fungerer på. Et aktuelt eksempel fra koronaperioden kom fra bedriften Ferroglobe Mangan i Mo i Rana. Bedriften måtte nedbemanne, og gjorde dette gjennom å forhandle fram sluttpakker til alle ansatte over 62 år. «Å sende ut en 20-åring ble for trasig. Jeg har jo tross alt min pensjon», sa den hovedtillitsvalgte på bedriften til nettavisa Fri fagbevegelse.

Dette illustrerer hva som kan skje i en situasjon der alle lønnstakere har en slags retrettmulighet i form av borgerlønn. Arbeidsgiverne kan komme til å føle seg mindre ansvarlige for å sikre fortsatt sysselsetting til alle sine ansatte og borgerlønnen kan legitimere en utvikling mot et mer usikkert arbeidsliv. Problemstillingen er lett å se hvis man tenker på alderspensjon som en variant av borgerlønn, og hører naturlig hjemme i en bredere diskusjon om nye måter å tenke velferdspolitikk på.

Poenget her er ikke å argumentere for eller mot borgerlønn. Det er en stor diskusjon som hører hjemme i andre fora. Hensikten er snarere å åpne for å tenke gjennom hvordan erfaringene med alderspensjon til 62-åringer kan gjøres relevante for denne diskusjonen, og hvordan diskusjonene om alderspensjon og borgerlønn kan befrukte hverandre.

 

Kilder:

Poenget om hvordan eldre arbeidstakere snakker om arbeid og pensjonering er hentet fra intervjuer gjort i prosjektet Coping with flexibility. Behavioral adaptations to the new pension system and their consequences in a lifetime perspective

Resultatene er under publisering.

 

For mer om økningen i arbeidstilbud blant personer som tidligere hadde rett til AFP som tidligpensjon, se:

Hernæs, E. (2017), Yrkesaktivitet og pensjonsuttak etter pensjonsreformen. Rapport nr. 1 / 2017, Frischsenteret

 

En grundig og oppdatert gjennomgang av argumentene for og mot borgerlønn finnes i:

Standing, G. (2017), Basic Income: And How We Can Make It Happen. A Pelican Introduction. Milton Keynes: Pelican books

 

logoer


Ansvarlige for nettsiden: Anne Skevik Grødem (ISF) og Ståle Østhus (Fafo)