Burde «eldrefobi» være et ord?

Vi har i det siste hatt mange diskusjoner om diskriminering, fordommer og privilegier. De fordommene man kan møte som et eldre menneske snakker vi likevel lite om. En kjent amerikansk sosiolog setter denne blindsonen i debatten på dagsorden i en tankevekkende artikkel.

Hvis man googler «gerontophobia» kommer man til en engelsk Wikipedia-side som forteller at ordet innebærer «hatred or fear of the elderly». Ordet er en parallell til homofobi, muslimfobi, transfobi – men i motsetning til disse andre påståtte fobiene er ikke «eldrefobi» et ord som brukes i den norske debatten. De pågående debattene om strukturell diskriminering av kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn tar i svært liten grad opp diskriminering på bakgrunn av alder.

Da presidenten i den amerikanske sosiologorganisasjonen The Southern Sociological Society holdt sin presidenttale i 2019, gjorde hun denne blindsonen i ulikhetsdebatten til hovedtema. Toni Calasanti, som hun heter, har jobbet med forskning om eldre og aldersrelasjoner gjennom mesteparten av karrieren, og tok opp en rekke temaer som også er relevante i Norge og Norden. 

Dårlige sjåfører med nesehår

Calasanti fortalte sosiologene i forsamlingen om en liten øvelse hun ofte bruker: hun ber tilhørerne tenke på en eldre person de er glade i, og fortelle hvordan de ville svart hvis dette mennesket sa til dem «du vet, jeg er gammel». Gang på gang, i ulike forsamlinger, er det vanligste svaret: «Det er du da ikke!»

Det å benekte at et eldre menneske faktisk er, vel, eldre, oppfattes som den omtenksomme og inkluderende tingen å gjøre. Hvis et yngre familiemedlem sier: «du vet, jeg er ung», er det naturligvis ingen som ville finne på å protestere. Ung er bra, å være gammel har helt klart en annen status.

Dette kommer mer brutalt til uttrykk i en annen øvelse Calasanti pleier å ta i bruk, særlig når hun underviser unge studenter. «Hvordan vet vi at en person er gammel?» spør hun studentene. «Grått hår», «nesehår», «de kjører sakte», «de har konservative oppfatninger», svarer studentene. Dette går gjerne litt trått i starten, men etter hvert snakker de seg varme, og det blir latter og god stemning. «Studentene er ikke ‘clueless’, de er helt typiske», sier Calasanti.

Hvis hun hadde spurt hvordan vi kan vite at en mann er homo, er det utenkelig at studentene ville underholdt hverandre med stereotypier om slappe håndledd og preferanse for shopping og prosecco. Når temaet er gamle mennesker, derimot, sitter stereotypene om latterlige «boomers» løst.

Interseksjonalitet

Det er altså sosialt akseptert i mange sammenhenger å generalisere om eldre mennesker, også på latterliggjørende og nedlatende måter. Hvordan forholder man seg da til aldring og eldre i de fagmiljøene – ofte spin-off-miljøer fra sosiologien – der nettopp identitet, hierarki og dominans er hovedtemaer?

Amerikanske universiteter har ofte en rekke slike kurstilbud, som Gender studies, Ethnic studies, Fat studies, African American Studies. Svaret er at aldring ofte defineres ut av disse studiene. Calasanti illustrerer dette også med en anekdote: Hun forteller om et møte med en doktorgradsstudent i «Ethnic Studies» som hadde blitt anbefalt å skifte studium da hun annonserte at hun ville studere eldre menneskers situasjon i en gitt kultur. Hvis hun skulle studere «eldre mennesker», mente veilederen, burde hun ta kurs i gerontologi heller enn etniske studier.

Det underliggende budskapet var at studier av etniske minoriteter handler om minoritetspersoner i yngre aldersgrupper. Det samme vil man etter Calasantis erfaring møte på instituttene for kjønnsstudier eller «fat studies»: når kvinnene og de overvektige bikker en viss alder, blir diskrimineringen de møter mindre interessant for disse studiene. Dermed finnes det lite systematisk kunnskap om hvordan erfaringen med å være en eldre kvinne, en eldre svart person eller en eldre overvektig skiller seg fra erfaringen med å være en eldre slank, hvit mann.

Aldersdiskriminering

Det finnes en rekke studier som viser at eldre mennesker faktisk blir utsatt for diskriminering på ulike arenaer. Calasanti viser til flere eksempler fra den amerikanske konteksten, men dette er også et tema i Norge. Særlig er det en utbredt oppfatning at det er vanskelig å skifte jobb etter en viss alder, fordi potensielle arbeidsgivere ikke ønsker å ansette arbeidstakere som «snart skal gå av uansett».

Det finnes mange eksempler på at det langt fra er umulig å gjøre endringer i jobbsituasjonen sin etter fylte 50, men studier viser at mange arbeidsgivere er mer negative til å kalle inn eldre søkere til intervju, og at sjansen for å bli kalt inn til intervju faller markant med alder allerede etter fylte 40 år. Negative holdninger blant arbeidsgivere skyldes ofte stereotypier om at eldre arbeidstakere er mindre produktive og fleksible enn de yngre.

Samtidig uttrykker helsepersonell bekymring for at eldre med sammensatte helseproblemer ikke får så god helsehjelp som de kunne fått, blant annet fordi tjenestene legger til grunn at syke eldre trenger «omsorg» mer enn spesialisert diagnostikk og behandling.

Lov til å bli eldre

Mennesker som utsettes for diskriminering finner ulike måter å håndtere dette på. En måte er å insistere på hvor mye de likner på majoriteten. Dermed vil nordmenn med innvandringsbakgrunn ofte insistere på at de elsker brunost og skiturer, lesbiske gjøre et poeng av at de liker å pynte seg, og eldre framheve at de trener til maratonløp og leser Morgenbladet hver uke.

Med Calasantis ord, fordi det å være gammel ikke er så forskjellig fra det å være ung, er gammel OK. Hva da, spør hun, når eldre faktisk er forskjellig fra ung? Skal pensjonering, svinnende muskelmasse eller markerte rynker liksom rettferdiggjøre ekskludering og latterliggjøring?

Å insistere på likhet for å unngå diskriminering er en slitsom måte å leve på, og den kan på sikt føles uredelig. Det er ikke sikkert norsk-pakistanere er så glade i brunost, eller at 75-åringer egentlig føler at løpetrening er livet. Uansett hvilken minoritet det er snakk om er det behov for å utfordre stereotyper, anerkjenne mangfold, og motarbeide diskriminering på alle arenaer.

Calasantis utfordring til samfunnsvitere, aktivister og lovgivere er at de bør tenke gjennom hvordan perspektivene deres ville endre seg hvis de tok inn over seg at de gruppene de kjemper for omfatter folk i alle aldre. Mange ting kan se annerledes ut hvis man tenker gjennom at alle sosiale kategorier – innvandrere, samer og kvener, homofile, transpersoner, funksjonshemmede – inkluderer eldre mennesker.

Dette er også i den enkeltes egen interesse, påpeker hun – hvis denne jobben ikke gjøres, risikerer vi alle en dag å bli utdefinert som nesehårsprydede fortidslevninger som ikke kan kjøre bil.

Calasanti, T. (2020). Brown Slime, the Silver Tsunami, and Apocalyptic Demography: The Importance of Ageism and Age Relations. Social Currents, 7(3), 195-211. doi:10.1177/2329496520912736