Hva om vi alle skulle leve mye lenger?

Hva om vi alle skulle leve mye lenger?

Hvordan blir livet og velferden til barna våre om de skal leve mye lenger enn oss?

Av: Anne Skevik Grødem
02. februar 2021

1. januar i år presenterte UNICEF en oversikt over hvor mange barn de antok ble født på denne datoen, sammen med en beregning av hvor gamle disse nyttårsbarna ville bli. Tallet for Norge var oppsiktsvekkende: norske nyttårsbarn i 2021 vil bli hele 109,95 år! [Oppdatering: UNICEF har senere justert tallet til 93,3 år, se nederst i teksten.]

Selv om mange vil gni seg i øynene av dette tallet, og vårt hjemlige SSB har et mer nøkternt anslag, kan det være verdt å tenke gjennom: hva ville en slik økning i levealder bety for mennesker og samfunn? Hva skjer med mennesker og samfunn hvis vi opphever det vi tror er en rammebetingelse – at vi skal leve til vi blir ca. 80 år – og legger på 30 forventede leveår?

Gode eller dårlige år?

Det første spørsmålet som melder seg når vi leker med tanken på å bli 110 år gamle, er dette: vil vi få 107 gode år og 2-3 år med sykdom, demens og forfall, eller snakker vi om 80 gode år fulgt av 30 år med demens? Dette er naturligvis to radikalt ulike scenarier.

Forskningen vi har tilgang til tyder på at helsetilstanden for eldre bedres når levealderen øker, men ikke nok til å hindre at de ekstra leveårene består av både «syke» og «friske» år. Hvordan dette vil spille seg ut hvis forventet levealder øker helt opp til 110, er vanskelig å spå. Hvis de ekstra 30 årene stort sett er friske år, reiser det en rekke spørsmål om familieliv, arbeidsliv, fritid og konsum. Hvis det blir mest syke år, får det alvorlige konsekvenser for helse- og omsorgssektoren.

Gode og onde dager – og mange av dem

Det scenariet vi alle håper på, er naturligvis nesten 110 gode år. Da kan vi sitte i omsorgsboligen og fortelle storøyde tippoldebarn om livet for 100 år siden, da vi var så gamle som de er nå. En slik økning i levealder vil endre det aller meste i hvordan vi tenker at et godt livsløp skal se ut.

Når skal man for eksempel få barn? I dag sier normen at man bør ha fått de barna man vil ha før man er 40. Det er lite trolig at kvinners fertile alder vil bli veldig mye lengre. Menn, derimot, kan i prinsippet få barn hele livet. Et mulig scenario er dermed at kvinner fortsatt vil ønske å få barn når de er rundt 30, mens menn ubekymret ønsker å vente til de er 60. De vil jo fortsatt være spreke når barnet runder 40!

En annen mulighet er at både kvinner og menn vil betrakte 30-årene som den beste småbarnsperioden, og at begge parter jobber mindre i denne fasen: det blir alltid mange nok år å jobbe etterpå. Et tredje alternativ er at reproduksjonsteknologi tas mer aktivt i bruk, og at flere kvinner faktisk får barn når de er 60. Denne teknologien finnes, men en befolkning som «bare» skal bli 80 år har begrenset bruk for den.

Måten vi tenker rundt samliv på kan bli annerledes: idealet om å holde sammen til døden skiller oss ad stammer fra en tid der de færreste levde til de var 60. Hvis vi skal holde sammen i 50 år til… Det kan hende at det å ha flere lange parforhold over livsløpet i enda større grad enn nå blir normalen. Det samme gjelder utdanning – med så lange liv blir det mer aktuelt å mer enn en karriere gjennom livet. Løfter vi levealderen så markant, vil det ha konsekvenser for så å si alt vi tenker om livsløpet vårt.

75 år og jobbsøker

Nettopp dette med arbeid og karriere vil bli et stort spørsmål: hvis vi skal leve til vi blir 110, når skal vi pensjonere oss da? I dag er det beregnet at pensjonisttilværelsen i gjennomsnitt varer i 20 år. I så fall må årets nyttårsbarn jobbe til de er 90.

Ønsker norske arbeidsgivere å beholde de ansatte så lenge? Hvor attraktive vil 75-åringene være på arbeidsmarkedet? Hvis en 80-åring mister jobben, vil NAV sende henne på AMO-kurs? Det er, for å si det forsiktig, fare for at det vil ta litt tid før kulturen i norsk arbeidsliv tilpasser seg en slik økning i levealderen.

Fattigdom og fordeling

Det er også mulig å tenke seg at pensjonsalderen ikke øker – at mange vil ønske å gå av når de er om lag 65 år og ha 45 år som pensjonister. Det vil være store forskjeller i hva man ønsker å ta seg til i alle disse årene: samvær med barnebarn og oldebarn, frivillig arbeid, reising, friluftsliv… Det vil likevel bli spørsmål om hvor pengene skal komme fra.

Levealdersjusteringen i Folketrygdens alderspensjon vil løpe løpsk i en situasjon med så sterk økning i levealderen, og i praksis vil så å si ingen få en pensjon det er mulig å leve av hvis de går av ved 65 år. Denne tenkte framtida vil enten gi oss en arbeidsstyrke med langt høyere gjennomsnittsalder enn i dag, eller en eksplosjon i fattigdom blant eldre.

Et tredje alternativ er naturligvis å heve garantipensjonen slik at alle over en viss alder sikres en akseptabel inntekt. Dette vil kreve høyere skatter blant de yngre, og mindre penger å bruke på skole, helsestell og andre viktige budsjettposter. Det er lett å tenke seg betydelige generasjonskonflikter i en slik situasjon.

En framtid med mange spreke 110-åringer vil altså enten gi oss en svært gråhåret arbeidsstokk, fattige pensjonister eller mer intense kamper om fordelingen av felles ressurser. Lengre menneskeliv vil også bety flere mennesker, med det presset det vil gi på klodens ressurser.

Omsorg og verdighet

Hva så om de ekstra 30 årene for de fleste blir dominert av sykdom, og vi ender i en situasjon der 10-15 prosent av befolkningen har demens? Dette vil kreve enorme investeringer i omsorgssektoren. Sannsynligvis vil det også føre til omorganisering av måten vi yter omsorg på: mindre lokal forankring, (enda) mer bruk av medisiner, institusjonenes tilbakekomst.

Det vil bli en kjempeutfordring å finansiere og bemanne sektoren. Vil omsorgsteknologien utvikles raskt nok til å møte behovet? Hvor mange innvandrede helse- og omsorgsarbeidere kan, og vil, vi ta imot – og er vi sikre på at det finnes nok slike på verdensbasis? I dette scenarioet er det jo ikke bare i Norge levealderen vil øke.

Sannsynligvis vil slike utsikter gi nytt liv til en debatt om aktiv dødshjelp. Ikke nødvendigvis fordi befolkningen får panikk ved tanke på utgiftene til en stor eldrebefolkning med høy sykelighet, men snarere fordi 40- og 50-åringer får panikk ved tanke på det som ligger foran dem. Alternativet er at vi får nye diskusjoner om hva et godt og verdig liv kan være. Sykdom og aldring er en del av livet, og hvis vi skal bli 110 år – en stor del av det. Da vil det hjelpe hvis vi blir mindre redde for det.

Et ekstremt scenario, men…

En økning i gjennomsnittlig levealder på nesten 30 år, iallfall hvis det blir 30 noenlunde friske år, vil være en enorm gevinst. Tippoldeforeldre og –barn vil kunne bli kjent med hverandre, og vi vil få langt flere år til å lese de gode bøkene, spise de gode middagene og gå de fine kveldsturene. Men på samfunnsnivå vil en slik utvikling gi en rekke utfordringer, som kan håndteres mer eller mindre klokt, og som kan komme relativt brått på. Hvor godt utviklingen håndteres, vil handle mye om styringsevnen i samfunnet.

Likevel – det er noe science fiction-aktig over dette. UNICEFs framskriving er ekstrem, og det er ingen andre aktører som tror at levealderen skal øke så mye. Vårt eget Statistisk sentralbyrå opererer med rundt 83 år for begge kjønn. Dette er likevel en økning på 10 år siden «babyboomen» i 1946–50. Levealderen har økt, og den skal sannsynligvis øke videre. Det kan være grunn til å reflektere over hva dette kan bety for ulike områder i samfunnet – familien, arbeidslivet, pensjonisttilværelsen, omsorgssektoren.

 

OPPDATERING:

Etter at denne teksten ble publisert, har UNICEF har korrigert estimatene for levealder, som hadde blitt feil for flere industrialiserte land. De oppdaterte tallene ligger her. Det oppdaterte estimatet for Norge er 93,3 år. Teksten ovenfor kan dermed leses som science fiction, eller som en refleksjon skrevet med SVÆRT STORE BOKSTAVER om hvor mye forventninger om levealder kan bety for organiseringen av samfunnet.

 

logoer


Ansvarlige for nettsiden: Anne Skevik Grødem (ISF) og Ståle Østhus (Fafo)